Da var endelig internshipet i UNICEF i gang – både for Mandius i Malawi og Tuva i Oslo. Vi har vært spente siden vi fikk telefon med jobbtilbud i starten av april, og har de siste ukene for alvor begynt å glede oss til å ta fatt på nye arbeidsoppgaver på nytt arbeidssted.
Her fra kontraktsmøte i juni på Oslo-kontoret i Nydalen.
Mandius
Da er jeg på plass i Malawi, og ferdig med første dag på jobb. Før jeg greier ut om førsteinntrykket av Malawi og Lilongwe, samt første dag hos UNICEF vil jeg fortelle litt om meg selv.
Etter fullført bachelor ved NHH dro jeg ned til Cape Town i ti uker for å delta på Sosialt Entreprenørskapsprogrammet som styres av UiO. Der arbeidet jeg for Abalobi, en NPO som tilbyr en alternativ verdikjede for marginaliserte fiskere rundt Western Cape. I tillegg til disse ti ukene utvekslet jeg til University of Cape Town våren 2018. Mye reising i sydlige Afrika har absolutt trigget interesse, noe jeg tror veide tungt i ønsket om å arbeide for UNICEF i Lilongwe.
Cape Town karakteriseres av mange som Afrikas Europa, og jeg vil tro at byen er destinasjon for de fleste nordmenn som reiser til Afrika. Tatt flere afrikanske byer i betraktning kan jeg utelukkende si at jeg opplever Cape Town som mye mer vestlig enn andre. Når man reiser dit som turist drar man typisk til steder som Camps Bay, Waterfront og Sea Point, som ved første øyekast fremtrer som smukke tilfluktsteder en finner i sydlige Europa. Dette er dog kun en fasade, og er på ingen måte representativt for hva byen omfatter. Mange lokale liker å si at turister opplever en tredje verden i noe som i virkeligheten er en første verden.
I forlengelsen av det ovennevnte synes jeg at vrangforestillingen om hvor i Afrika det er farlig å reise med relasjon til kriminalitet er interessant. Før jeg fløy ned til Malawi ble jeg oppfordret av venner og familie om å være forsiktig fordi det er ”farlig å reise rundt i Malawi”. Riktignok peker alt i retning av at Cape Town er mye farligere. Cape Town har en av de høyeste mordratene i Afrika, hvor jeg mener å huske at det har vært noe sånt som 1900 mord bare i 2019. Tatt i betraktning at vi fortsatt har 4 måneder igjen av året og et innbyggertall på rundt 4 millioner mennesker er denne statistikken svært skremmende. Altså virker det som at, dog noe generaliserende, nordmenns oppfatning blendes av ideen om en vestlig oase i noe som egentlig er svært mye farligere enn andre steder i Afrika. I Lilongwe, hovedstaden i Malawi, er historien helt annerledes.
Når en ser på fordeling av rikdom i ulike land er det vanlig å bruke Gini-koeffisienten. Denne er et statistisk mål som brukes i beregning av inntektsforskjeller eller formuesforskjeller i en befolkning. Den strekker seg fra 0 til 1, hvor 0 tilsier at innbyggerne har akkurat like stor inntekt/formue, mens 1 tilsier at en eier alt. Det interessante er at Sør Afrika, og da særlig Cape Town har en svært høy Gini-koeffisient. Altså er det store klasseforskjeller i landet. Når landet i tillegg har en relativt stor økonomi og tilgang til ressurser er mange fra de øverste inntektsklassene svært mye rikere enn andre. I Malawi, på den andre siden, er klasseforskjellene mindre synlige. Det kan nesten virke positivt at flere er fattige med hensyn til kriminaliteten. Med andre ord kan man hevde at klasseforskjellene i Cape Town er med på skape kriminalitet, nettopp fordi ”et bedre alternativ”, og skjevhet er svært synlig. Det finnes så klart flere faktorer som forårsaker den høye kriminaliteten i Sør Afrika, slik som det faktum at Apartheid opphørte for kun 25 år siden, og at sårene fortsatt er dype. Når rikdom og klasseforskjeller ikke er like synlig, slik som i Lilongwe, virker det som at vold og aggresjon ikke er like tilstedeværende.
Nok om Cape Town. For de som ikke er kjent med Afrikansk geografi befinner Malawi seg i sydøstlige Afrika. Det bor rundt 17 millioner mennesker her, og landet er det tredje fattigste landet i verden. Høy andel HIV/AIDS, høy reproduksjonsrate, dårlig tilgang til naturressurser og en befolkningspyramide som er omvendt av hva vi er kjent med, for å nevne noen, er med på å tvinge landet inn i en spiral som er vanskelig å tre ut av. Med andre ord er det ingen manko på arbeidsoppgaver for UNICEF.
Hva gjelder mine arbeidsoppgaver har jeg kun vært her i én dag, og har på ingen måte fått oversikt. En 2 timers hilserunde på kontoret, hvor det arbeider 130 mennesker, et hav av FN-akronymer, et FN byråkrati som selv den drevne i SOL3 vil mislike gjør ikke akkurat den første fasen enklere. På den andre siden er det jo en del av pakken, og for meg noe jeg tror blir interessant å lære mer om i det kommende.
Til tross for tidlig fase kan jeg fortelle dere at jeg skal arbeide på tvers med Social Policy og Education in Emergency. Jeg har for øyeblikket ingen fornuftig måte å beskrive hva det omfatter, men vil informere dere straks jeg vet mer. Første inntrykket av kontoret er utelukkende positivt, med hyggelige mennesker, air condition og fungerende Wi-fi.
Når det kommer til forventninger håper jeg på å få vært en del i felt, altså reise rundt med UNICEF i ulike deler av landet. Slik jeg har skjønt det varer slike reiser i alt fra 2-10 dager, noe jeg tror kan være kult. I tillegg håper jeg at mitt noe korte opphold, 4 måneder, ikke ødelegger for fremdriften. Med andre ord håper jeg på at opplæringsfasen ikke er altfor lang. Det har nylig vært valg i landet, og utfallet erkjennes ikke av alle. Dette har ført til større protester i gatene de siste ukene. Ettersom opposisjonspartiets hovedkvarter ligger dør til dør med UNICEF går demonstrasjonene rett utenfor. Nylig hadde faktisk alle i FN (UNICEF som en del av dette) påkrevd hjemmekontor for å sikre ansatte. Folk på kontoret og ellers mener at demonstrasjonene kommer til å skje oftere, bli større og mer voldelige, så det blir spennende å følge utviklingen.
Så kort om bosituasjonen. Jeg bor med én kollega fra UNICEF og en som jobber for FN. Helt greit hus i Area 12. Byen er altså delt inn i ulike ”Areas”, litt sånn som Hunger Games faktisk. Har også skjønt at de ulike Areaene tilknyttes ulik status og inntekt, noe som gjør det enda mer likt Hunger Games. Siden ankomst for 24 timer siden har strømmen gått 2 ganger.
Tuva
Jeg er også kommet vel på plass på UNICEF sine kontorer i Oslo. Det var nok noe mindre nerver tilknyttet t-baneturen fra Majorstuen til eksotiske Nydalen enn for Mandius på den 24 timers lange reisen fra Gardermoen til Lilongwe i Malawi, men spent var jeg uansett. Jeg har, i likhet med Mandius, akkurat fullført en bachelorgrad ved NHH og fra januar til juni var jeg på utveksling i Barcelona før jeg i sommer jobbet i PwC (som nok er en kontrast til det jeg skal jobbe med det kommende året). Hvorfor ville jeg ha internship i UNICEF, er det kanskje noen som lurer på? Mandius kan jo nesten betegnes som afrikaner med tanke på hvor mye tid han har vært i landene, mens jeg ikke har satt min fot i verdensdelen. Jo – jeg har hatt lyst til å jobbe en periode med bistand, og særlig var det dødskult å få mulighet til å jobbe i en FN-organisasjon. Og da jeg snakket med daværende intern på Karriere med Mening på NHH i 2017, var jeg solgt og bestemte meg for at jeg definitivt skulle søke etter bachelor.
Velkomsten hos UNICEF i Oslo har vært svært god – jeg fikk ikke bare en diger blomsterbukett som velkomstgave, men tidligere intern Marie hadde utstyrt skapet med både bamse og en bok med innføring i UNICEF – “UNICEF for beginners”. Den skal nok komme godt med, da jeg definitivt er hva man kan kalle en “beginner” 🙂 Jeg skal hovedsakelig arbeide i markedsavdelingen ut mot corporate samarbeidspartnere. Nå har jeg blitt plassert i prosjektteamet som skal jobbe mot markeringen av FNs barnekonvensjon som fyller 30 år den 20. november, men arbeidsoppgavene kommer til å variere utover høsten. Det er mye å sette seg inn i, både av FN-akronymer og agile arbeidsmetoder som jobbes etter, så det blir bra med en skikkelig onboarding-session i morgen! 🙂
Fiin utsikt fra kontoret (man ser rett ned på BI <3)