Det er aksjonsuke på NHH, og i den relasjon tenker jeg det er greit å skrive litt om situasjonen i Malawi. For best å illustrere hvordan hverdagen til et barn i Malawi i er, ønsker jeg å bygge en analogi som baserer seg på statistikk om livet til et barn i nettopp Malawi. Til tross for at innfallsvinkelen kan virke noe kynisk ved at jeg spiller på barns situasjon er bakteppe heller informasjonsmotivert. Å bruke ”de fattige barna i Afrika” som argument for å fordre holdningsendring er hverken effektivt, da det fremstår som noe billig å fjernt for mange, eller moralsk hensiktsmessig spør du meg. Jeg ønsker heller å legge frem situasjonen slik at en kan stoppe opp å tenke. Kanskje innse at problemer opptrer relativt og at det til enhver tid finnes så mange barn som ikke på nær opplever et fungerende velferdssamfunn eller utfoldelse av ens rettigheter. For uten i Malawi finnes det barn på tvers av kontinenter som mangler tilgang på fundamentale primære behov, og selv om gresset utelukkende er gulere for norske barn er ofte muren rundt plenen så høy at det er vanskelig å se den. Med bakgrunn i dette vil det følgende ta sikte på å forklare hva en kan forvente dersom en er barn i Malawi.
Se for deg at du er nyfødt i Malawi. I utgangspunktet er det da en 0,55% sannsynlighet for at du ikke tar ditt første åndedrag. Gitt at din mor har HIV er det også en 37% sjanse for at du er født med sykdommen. I tillegg får du vite at det er en 70% sannsynlighet for at foreldrene dine, gitt at de jobber, tjener mindre enn 1,9$ per dag. Ønsker du å ha tilgang til lys, varmtvann eller liknende elektronikk må jeg dessverre meddele at det kun er en 10% sjanse for at du har tilgang til elektrisitet. Situasjonen virker håpløs når du i tillegg vet at rundt 40,000 barn i landet du er født i dør hvert år av sykdommer slik som Malaria. Ha i mente at du fortsatt er nyfødt. For å unngå en langdratt tekst er dette kun et utvalg av livstruende elementer som møter deg når du kommer til verden i Malawi.
Gitt at du trosser oddsene og kommer deg gjennom dine første år er det ikke gitt at situasjonen blir bedre. Du er nå barn og det er da en 71% sannsynlighet for at opplever voldelig disiplin i hjemmet. Foruten er det også en 33% sjanse for at din mor har en voldelig partner. La oss si at du tilhører den lave inntektsklassen, som jo statistikken tilser at du gjør. Da er det kun en 35% sannsynlighet for at du fullfører barneskolen. Du er smart og tilhører denne prosentandelen. Du begynner på ungdomskolen og vet at det kun er en 1% sjanse for at du fullfører. Uten utdanning vet du at utsiktene for arbeid er dårlige og at en vei ut av denne håpløse spiralen synes å virke fjern.
Du dropper ut av skolen og er nå etterlatt uten formell utdanning utover barneskole. Du er en jente og du får da vite at det er en 50% sannsynlighet for at du er gift før du er 18. Du er i tillegg klar over at skjevhetene mellom mann og kvinne kombinert med det lave fokuset rundt utdanning for kvinner høyst sannsynlig er årsaken til at du ikke får fullføre skolegangen. Sosioøkonomiske mål i landet viser at kvinner har det verre enn gutter på områder slik som utdanning og lesing, lønn, arvelover og politisk deltakelse. Med andre ord fremstår kjønnsdiskriminering av kvinner som en signifikant barriere mot å redusere fattigdom, aktivere en større arbeidsstyrke, redusere reproduksjonsraten, endre prevensjonsholdning og dermed som den absolutte motstanderen til en fungerende velferdsstat.
Jeg mener å huske at Olaug Svarva under Lehmkuhl-forelesningen pekte på en arbeidsstyrke bestående av både menn og kvinner som en av grunnpilarene i Norges velferdsstat. Når Malawi opplever at halvparten av det som kan utgjøre arbeidsstyrken blottes for rettigheter kan situasjonen virke håpløs.
Den siste tiden har kjønnsdebatten også vært aktuell i Norge. Riktignok er premissene totalt annerledes enn hva de er i Malawi. På NHH finner en typisk frustrasjon rundt kvoteringsordninger og urettferdig tilgang til ”fortjent arbeidsplass”. Overflaten kan virke harmløs, men det er ikke å stikke under en stol at frustrasjon er utbredt hos mange. Jeg ønsker ikke å ta noen side i denne diskusjonen for øyeblikket, og hensikten er ikke å adressere eller blusse opp under denne debatten. Istedenfor ønsker jeg å konstatere at debatten kan oppfattes som noe uviktig og av mindre verdi i en relativ kontekst. Problemer er jo relative, og en kan ikke droppe å diskutere slikt i Norge fordi andre land har problemer som ofte trumfer de vi har i Norge. Imidlertid er det lov å stoppe opp, tenke, og innse at problemer som for deg er nærliggende kan virke noe latterlige og uviktige for mennesker i mindre privilegerte deler av verden. Når disse menneskene opplever et mangfold av ubehag synes jeg at oppmerksomheten heller bør rettes mot nettopp disse ubehagene, hvilket en gjør når en engasjerer seg i aksjonsuken.
Jeg sa innledningsvis at jeg vil skrive om situasjonen i Malawi ettersom det er aksjonsuke ved NHH. Jeg håper derfor at analogien over, kombinert med det øvrige kan hjelpe til med å tegne et bilde av hvor viktig aksjonsuken er. UNICEF arbeider med barns rettigheter, og penger som samles inn kanaliseres blant annet til programmer som har som mål å rette opp de ovennevnte problemene. Alle monner drar, og vit at det dere vipser, samler inn eller løper inn har ringvirkninger langt utover hva dere sannsynligvis tror. I tillegg tror jeg det er viktig at man gjøres oppmerksom på de mange problemene barn møter, videreformidler det og tar det med i betraktning i hverdagen.
